Samvittighetsfrihet

Av Rannveig Haga

Ramadan er for meg å sakte ned. Tre ut av hamsterhjulet. Når du ikke spiser har du ikke samme energi til å løpe rundt slik samfunnet krever av oss. Jeg merker jeg kommer inn i kroppen og mitt syn blir skarpere, mine sanser blir skarpere. Jeg kan se føttene. Og jeg må gå et skritt av gangen med energien jeg har, og jeg kommer nærmere både meg selv og Gud, og det er en tid på året da jeg må fokusere på det viktigste, og det er det enkle. Jeg blir så takknemlig for hva jeg har. Maten jeg må avstå venter på meg når fasten skal brytes. Det vi tar som en selvfølge i hverdagen, det enkle, blir en stor glede.

Jeg så “Det er Ales” i går, et stykke av Jon Fosse, og det Signe i stykket sier om de store ordene rimer med de store kravene som man i faste filer ned på for å ha rom til de små:

Det får meg til å tenke på da Fosse var i Sverige for å ta imot nobelpris i litteratur og han prioriterte å komme til Rinkeby og møte ungdommene der framfor å møte opp på gallamiddager med de “store” og berømte personlighetene. De hadde også lest Fosse på nynorsk og hadde ikke hatt problem med å forstå. Han vanskeliggjør ikke med store ord, men de enkle ordene er store.

Dagens samfunn er prega av de store ordene og et reduserende språk. Store ord som gjør oss mindre ved å definere oss og kle oss i drakter som ikke passer. Store ord og små mennesker - små ord og store mennesker

Religionsfrihet kalles på engelsk for freedom of conscience; samvittighetsfrihet, og jeg reflekterer ofte over at det siste får i mye større grad fram hvorfor det er viktig. Som så mange ritualer og religiøse øvelser er faste og bønn og meditasjon verktøy for å rette blikket innover.

Jeg ser en riksdagsdebatt i Sverige som Sverigedemokratene har tatt intiativ til om å hindre barn fra å faste under Ramadan. Utdanningsministeren repeterer flere ganger at et lovverk allerede er på plass for å hindre at barn tvinges til å faste, men at barn har religionsfrihet. Hun sier at når barna blir tvingt til å faste så kan foreldrene anmeldes til barnevernet, men når barna selv vil det “blir det svårare.” Hvordan kan det være vanskeligere for barna å frivillig avstå fra mat og drikke enn å bli tvingt til å avstå? Eller er det fordi de ikke tenker på hvordan det er for barna, og at det de mener er bare at det blir vanskeligere for skolene å tvinge barna til å spise? Som om det å utøve religionen bare er et hinder. Barnas rettigheter og valgfrihet sees som bra bare når de velger det som de voksne og majoriteten mener er rett. Hva om man heller møter de barna som ønsker å faste med støtte og nysgjerrighet. De kan støtte dem til å prøve ut faste på en forsvarlig måte om de er for små, og hvis de er store barn eller ungdommer, og kan tåle det så kan man tilpasse sånn at man ikke legger de største testene under ramadan

Istedenfor sier ministeren bare at foreldre må ta sitt ansvar og si at barnet må spise skolematen. Foreldre presses til å presse barna. Hva med å følge barnekonvensjonen og lytte til barnas ønsker? De sier helse må komme først, men fokuserer mest på at barnas prestasjoner lider. Samtidig som prestasjonspresset kan sees som den største helsefaren i dagens skole, slik leger har advart om siden 2017.

Barn skades av skolens krav, men problemet blir definert som at foreldre skaper problem for barna fordi de lytter til deres behov og kommer med krav på vegne av sine barn. Da er de ifølge en trivselkommisjon, som ble satt til å undersøke barns “trivselkrise” i Danmark, en fare for fellesskapet fordi de først og fremst tenker på det egne barnet.

De kritiserer foreldre for å ta barnas følelser på alvor fordi de ikke forstår at «fellesskap er noe man må innordne seg.» Det knyter seg i magen når jeg leser dette. Og fellesskapet de forventes innordne seg er et konkurransepreget fellesskap der det er tapere og vinnere eller «høytfungerende» som fungerer optimalt fordi de “regulerer sine følelser” og kanskje helst unngå å reflektere eller fordype seg i åndelighet, spesielt om det kan forstyrre prestasjonen

Nobelpristalen av Fosse i 2024 startet med at han tenkte tilbake på sin egen skolegang da han ble bedt om å lese høyt for klassen og sprang ut av redsel. Han fortsetter talen med å si hvordan han overvann denne redselen: :

Redselen som så mange barn føler i dag. Og det at mange ikke klarer å være på skolen vil jeg si er et overdrevet krav om å Innordne seg fellesskapet: Det er krav om at barn skal tilpasse seg og være fleksibel for å passe inn i rigide fellesskap heller enn at fellesskapet skal være fleksibelt (Amela Pacuka skriver om dette i boken "Sosiologiske perspektiver på barnevern). Dette øker barnas redsel fordi barnet ikke får mulighet til å finne sin egen stemme: Når ordene blir fremmede, objektive og nøytrale som ikke har forbindelse med egne erfaringer. Når vi ikke får rom til å sette ord på det som er inne i oss, og hva vi ønsker fra verden rundt. Når vi ikke får være med på å skape samfunnet og fellesskapet vi er del av.

Kravet på dagens barn er å ta på seg ei maske, være «robuste» og passe inn. De blir pressa til å innordne seg sånn at vi er effektive og bruker minst mulig ressurser på å opprettholde effektiviteten, og våre ulikheter og forstyrrende følelser trykkes ned (reguleres). Dette skaper redsel. Gapet mellom hvem man er, og den man får være i fellesskapet når man «innordner seg» blir for stort. Det blir som at man blir borte i noe som vil være stort.

Som Fosse viser kan man skape stor kunst av de enkle og små ordene. Å skape rom for at barn er forskjellige, og kan ha behov for å springe ut av klasserommet når de blir tvingt til prestasjoner som presses på de utenfra. Om foreldre og lærere heller lytter mer til hva barna har behov for, kan de få være og leve. Religiøse ritualer som faste, meditasjon og bønn kan være redskaper til å sakte ned. Nå presses vi alle, og spesielt barna, til å fylle store sko som vi drukner i, og å løpe i hjulet på samme tid.